Til minne..

memoryI dag er det 17 år siden min mamma døde. Pappa har vært på graven og tent lys. Fikk bildet på sms hos min yngste søster.  Hadde hun fått leve, så hadde hun vært 56 år gammel nå. Desverre så fikk hun bare 39 år på jorden – før kreften fikk overtak og hun døde natt til lørdag 18 oktober 1997.

Jeg vil gjerne dele to bilder fra min barndom. Fra tiden før hun ble rammet av leddgikt og kreft.
memory1 memory3Jeg husker knapt at hun var frisk. Hun hadde leddgikt så lenge jeg kan huske, og de siste årene av livet sitt hadde hun også kreften som herjet i kroppen hennes. Hun er det sterkeste mennesket jeg vet om. Hun klagde aldri, men man så at hun hadde vondt. Hun trakk seg opp trappen ved å holde i gelenderet – fordi hun ikke hadde nok krefter til å løfte opp beina. Hun hadde så vondt i hodet at ingenting hjalp, hun ba oss klemme henne så hardt i hånda som vi klarte – da dempet det litt av smerten. (da hadde kreften spredt seg opp i hjernen ) Jeg husker smerten i ansiktet hennes da hun ikke greide å følge min lillesøster Beate til hennes første skoledag, og ba meg gjøre det i stedetfor. Jeg vet hun ønsket av hele sitt hjerte og være der, samtidig innså hun nok at det gikk mot slutten. Hun døde to måneder senere. Jeg husker alle de gangene hun tok Beate opp i sengen sin for å lese til henne, det eneste hun maktet å gjøre. Hun sov mye på slutten hjemme, og til slutt var hun bare på sykehuset – og kun hjemme på helgeperm. Hun insisterte på å holde en pizzafest til Beate, og inviterte alle hun var tante til. Hun klarte bare å være på soverommet selv under pizzafesten, men var oppe å hilste på alle sammen som var der. Akkurat som om hun ville se dem en siste gang. Strøk dem over kinnet og snakket med dem..  Husker siste gang hun dro tilbake til sykehuset – Catharina, min eldste datter, var 1 år og 11 måneder da. Hun satt på armen min da vi vinket til båren. Da sa hun, se mommo vinka – og så vinket hun med begge armene tilbake. Lite visste vi da at hun aldri mer kom hjem.

Livet går videre og nå er det bare godt å minnes tilbake. Savnet er fortsatt der, og ønsket om at hun skulle fått sett og opplevd barnebarna sine. Hun fikk så altfor lite tid i lag med oss. Ta vare på hverandre, og ta vare på øyeblikkene. <3

7 tanker om “Til minne..

    1. lillebølla Innleggsforfatter

      Takk:) Ja, det er mange ting jeg gjerne skulle spurt om, bedt om råd eller sånn.. Liker å tro på at hun følger med oss likevel, på en eller annen måte.. :)

      Svar
  1. thile

    Så nydelig du skriver om din mamma, vennen min ♡♡ Jeg blir alltid så rørt over dine fine ord. Du er så flink, Eva.
    Så mye kjærlighet og varme hun hadde. Godt med alle gode minner, du bevarer i hjertet ditt. Klem ♡♡

    Svar
  2. Lillesøster Beate

    ❤️ Så fint skrevet. Eg huske så lite, va jo ikke så gammel da. Har vel fortrengt mye, allefall det som va så ondt å tenke på. Eg e evig takknemli for å ha Camilla og deg i livet mitt. Dåkker har vært til god hjelp for pappa i sorgen, kor dåkker har passa på meg. Eg kunne vel være litt for mye å ha me å gjøre til tider. E takknemli for å ha dåkker i mitt liv. Dåkker har alltid vært mine forbilda. Å pappa, bare 39 år gammel og eg på nesten 7 år. Sta og rastlaus med mange spørsmål som sikkert kunne vært vanskelig å svare på i sorgen. En ting har pappa lært meg; Om du ser på himmelen, finn den aller fineste og skarpeste stjerna, det e Mamma som passe på oss ✨
    «Kjære Gud, la mamma ha det godt der kor ho e og passe på oss alle sammen. Kjære Gud, la meg og pappa sove godt i natt. Amen i Jesu navn.» – bønnen eg sjøl lagde og leste kvær natt i maaange år ❤️

    Svar

Legg inn en kommentar