Nå har jeg endelig fått høreapparatene mine. Det har vært en lang vei å gå før jeg innså at jeg faktisk ikke hørte godt nok. Det har ikke vært lett å innse at man faktisk trenger hjelp til å høre. Å bestille den legetimen, få henvisning og så ta disse testene har tatt ca seks måneder.
Å miste noe som andre tar for gitt er har ikke vært lett å godta. Men når jeg ikke greide å få med meg samtaler når flere snakket i samme rom, eller på bussen, i bilen eller på jobb – så måtte noe gjøres. Jeg følte meg for ung til å ha høreapparat, for er det ikke noe de eldre har? Det har vært litt erting på jobb for at jeg ikke hører, og det har i perioder vært sårende, men man lærer seg jo å leve med det. Jeg har blitt flik å lese på munnen hva andre sier, og jeg har lært å bruke øynene på en annen måte – jeg får med meg hva som skjer, og ser gjerne ting før andre legger merke til det – så ofte sier de at jeg nok har øyne i nakken også ;) Jeg har nok gått anspent, og noe av det er nok roten til mine nakke/skulderplager. Jeg har ofte følt at jeg ikke vil delta i samtaler når jeg bare får med meg bruddstykker, og da er det heller ikke noe moro å be folk gjenta alt de sier. Av og til svarer jeg helt feil fordi jeg hørte noe annet enn det som ble sagt – fordi enkelte lyder hørtes så like ut. Det har vært slitsomt, så nå var det helt greit å få lov å høre igjen altså.

Mine høreapparat vises nesten ikke, det var noe jeg ønsket. Jeg liker det best sånn, når alt er vanlig. Jeg fikk disse på mandags morgen, og de var enkle og sette inn. Det første jeg oppdaga når jeg kom ut i gangen på Ishavsklinikken var at det knirket i gulvet når folk gikk inne med sko på. Så hørte jeg vannet som dryppet ned på gatene. Så hørte jeg hvordan hetten på jakken min knitret når jeg hadde den på. Og på bussen hørte jeg hva folk prata om, ikke at det bare var ett summende støy av stemmer. På jobb klarte jeg nå å høre bedre, og derfor fikk en aha opplevelse om hvor mye støy det egentlig er! Men jeg hørte også når de på nabobasen snakket til meg uten å stå helt nært. Selv om noen prata utrolig høyt nært meg, sikkert av gammel vane, for å teste om jeg hørte godt. Det kunne de godt spart seg, fordi det ble bare teit. Men, de lærer nok etterhvert de også. Håper jeg.

Når jeg kom hjem så stoppet jeg i gangen, fordi jeg kunne høre at gubben stekte noe i stekepanne oppe på kjøkkenet. Helt sprøtt! Aldri hørt det før. Å vi kunne snakke sammen mens han lagde maten, og jeg hørte hva han sa – og når Mia som satt i stua spurte om noe så kunne jeg svare uten å si hæ først! Helt utrolig vannvittig artig!

Jeg har nok mistet mye med å ikke tørre å innse at jeg faktisk hadde en hørselshemming. Jeg vet det nå. Men det tar likevel tid til å venne seg til alt det nye. Jeg håper jo at dette fortsetter å fungere fremover.  Jeg tror det. Jeg må tro det.