Akkurat i dag skulle jeg ønske at jeg bare kunne ringt mammaen min for å snakke.. Har så mye jeg ville ha sagt, så mange ting man går rundt å grubler på..  Kan hun se oss, høre oss og følge med på hvordan vi har det?

Det har gått så mange år, tiden har gått så fort,men på en måte stått stille likevel.. I år er det 15 år siden hun forlot oss. Tenk at det har gått så lang tid, mi eldste jente var ikke fylt to år en gang, nå er hun snart 17 år. Jeg nærmer meg den alderen der mamma ble syk, da hun fikk påvist kreft og ble operert. Hun var vel 37 år da hun fikk den diagnosen, og bare 39 når hun døde.. Det synes jeg er skummelt..Det har vært mange ganger jeg har tenkt på hva som kunne vært gjort anderledes, hva jeg gjorde og sa den gangen da hun var mye syk. Jeg var hjemme og hjalp henne, passet søsteren min som fortsatt ikke hadde begynt på skolen..Jeg vasket, lagde mat, fulgte til og fra barnehage, stelte mamma, hjalp henne med alt fra dobesøk til å sette på morfinplaster. Hun var mye dårlig og hadde mye vondt. Periodevis så greide hun ikke gå med annet enn gåstol, hun brukte rullestol også. Hun lå på en seng i stua, og hadde tydelige smerter. Jeg gikk opp i all sykdommen hver eneste dag, pappa jobbet jo også periodevis borte,så det ble mye på meg.

I tillegg hadde jeg ett eget barn. Jeg var jo og en ung mor, 17 år da jeg fikk min førstefødte. Det var mye å takle i ungdomstiden, jeg ble tidlig voksen. Det var veldig mye styr med min egen situasjon, alenemamma i en bygd der det ble sett ned på meg og andre alenemødre. Der det ble diktet opp historier i min familie på hvorfor jeg var alenemor, alle skulle blande seg inn i alt. Alt styret med barnefaren, alle truslene, alt ansvaret,alle valgene.. Ingen kunne fortelle hva som var det riktige, jeg måtte gjøre det jeg trodde var rett. Jeg har nok gjort mange feile valg som jeg angrer på i dag. Men de har jo bare gjort meg sterkere.

Jeg var den som fulgte min yngste søster på hennes første skoledag. Det var tøft og stå der blandt alle mødrene og fedrene som var der med barna sine. Alle kjente jo til mammas situasjon – og skoledagen var i august, hun døde i oktober samme år.

Da mamma sovnet inn så kom det ikke som noe sjokk egentlig. Vi visste at det kunne gå den veien, siden hun var så dårlig. Jeg er flink til å stenge inne følelser, og særlig om ting er vanskelige. Fikk aldri noen reaksjon følelsesmessig, jeg var med å bar kisten hennes da vi hadde begravelse. Det gjorde på en måte godt.

Det kom en bra ting ut av dette og da, jeg fikk ett mye bedre forhold til min mellomste søster, og det ble mye sterkere. Den dag i dag har vi ett godt forhold og vi snakker sammen og besøker hverandre ofte. Ungene våre er gode venner og koser seg masse når vi er sammen. Jeg har også ett veldig bra forhold til min yngste søster .

Forholdet til de andre i familien min er.. heller ikke så bra egentlig. Jeg hadde ett supert forhold til min mormor, helt til hun fikk slag for ett par år siden, da ble alt mye vanskeligere. Hun glemte fort, og det ble ikke det samme igjen. Synes det er vanskelig å ringe henne, fordi jeg ikke vet hva jeg skal si..og da blir det heller til at jeg lar være.

Jeg har perioder der jeg savner mamma veldig. Savner å ha noen å prate med. Noen som kan ringe meg bare for å høre hvordan det står til. Kjenner jeg har savnet det nå når jeg selv sliter med smerter i skulderen, og også når barna mine har vært syke. Ingen telefoner fra noen, man føler seg bortglemt. Ikke noen som har ringt å spurt hvordan det går med Mia som har vannkopper heller, enda de fleste vet at hun har det akkurat nå.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ville fortelle alt dette, men avogtil så kommer tankene og man bare skriver uten å stoppe før man er helt tom.

Hvor er du nå, har du det bra? Vil vi sees igjen?  Skulle ønske at du fortsatt fantes her blandt oss, vit at jeg tenker ofte på deg, og snakker til deg i tankene mine..

-Lillebølla