Ja, det har vært temaet her i det siste. Femåringen er frustrert over at ingen greier å uttale navnet hennes riktig, og nå vil hun ikke hete Christine lenger. Hun vil bare hete Mia. Når man leser navnet hennes så vil man jo lese det rett frem – altså Mia ChristinE der man uttaler E’en på slutten ikke sant?

Vel, det er ikke riktig. Vi uttaler nemlig Christine på den engelske måten – altså Kristiiin. Du skal ikke si e’en på slutten i Christine. Har flere ganger måtte rette på barnehageansatte og andre som ikke greier å si det rett, selv ikke etter fem år i barnehagen! På skoletreffet så leste de jo Christine, og hun svarer jo, da også – men når hun kommer hjem så blir hun så lei seg og begynner å gråte over at de sa det feil. Så nå vil hun hete bare Mia.

Vi har jo alltid kalt henne for Mia. Bruker jo ikke Christine til det daglige, men vi skriver det alltid når vi skal skrive navnet hennes på papirer osv. På plassen i barnehagen står også begge navnene hennes. Grunnen til at vi uttaler det slik vi gjør, er at jeg har samme mellomnavn, bare at jeg skriver det Kristin. Jeg har alltid likt det navnet men jeg har ikke likt skrivemåten. Så når jeg var barn skrev jeg Christine siden jeg likte det best.

Vi får bare gi beskjed om og om igjen,helt til det blir rett. I mellomtiden kan man jo bare si Mia. Hun pleier å signere med Mia C. **** når hun tegner eller sånn. (**** er etternavnet;) ) Det skal ikke være lett, men jeg håper at hun blir like glad i navnet sitt etterhvert som det vi er:)

Søte Mia Christine

-Lillebølla