Morsdag – fra hjertet..

100

I dag er det morsdag i Norge, og selv om vi ikke feirer den noe særlig så synes jo sjuåringen at det er stas med slike dager, der hun får lov å være kreativ og lage kort – og gi en liten oppmerksomhet..  Disse skumhjertene var veldig gode :)

10

Jeg har to døtre og en stedatter. Mine to jenter er født i 1995, og i 2006. Over ti år i mellom dem.. Og om man spør dem hvordan jeg er som mamma så vil man nok få to vidt forskjellige svar..

Jeg var 17 år da jeg ble mamma for første gang. Jeg har aldri hatt noen ungdomstid, jeg ble gravid med en som ga blaffen i alle andre enn seg selv.  Men jeg fullførte videregående skole, jeg gikk på skolen hver dag frem til 1 november og datteren min var født den 13. Så begynte jeg igjen etter jul, da hun var to måneder gammel.. Jeg var en ung alenemor som måtte snu på hver en krone, der dagene gikk til å bekymre seg hvordan vi skulle klare det. Jeg kommer fra ei bygd der det ikke var enkelt å være alenemor, der folkesnakk og sladder var det man fikk kjenne på kroppen. Jeg hadde en mamma som var kreftsyk, og dødende. Jeg hadde ingen venner som jeg kunne prate med.. Jeg hadde bare min datter – som den gang var den som holdt meg oppe i en vanskelig tid. Jeg flyttet til byen her vi bor nå da mamma og senere bestemor døde. Orket ikke bo der lenger, og ville starte på nytt. (Vi hadde tre dødsfall i familien på tre år, alle var nære familiemedlemmer og det satte naturlig nok preg på tilværelsen vår ) Jeg har alltid vært sterk og greid meg selv. Likevel føler jeg at jeg ikke har prioritert helt rett når jenta mi var liten.. Jeg gikk på kveldsskole og jobbet, jeg var ikke nok til stede da hun var liten.. Alt var stress og bekymringer fra morgen til kveld, i tillegg var hun ikke alltid enkel å ha med å gjøre, trassalderen var tøff for både meg og henne.. Heldigvis var min mormor der, hun passet henne og hjalp oss mye da det sto på som verst..

I 2001 møtte jeg han som jeg nå har vært sammen med i snart 13 år. Min klippe, en som jeg kunne stole på og som virkelig støttet meg. Vi flyttet sammen og min datter fikk en farsfigur. Vi kjøpte leilighet og jeg fikk fast jobb. I 2006 fikk vi vår datter. Jeg hadde permisjon fra jobb, jeg slapp å bekymre meg for økonomi. Jeg hadde tid å nyte dagene sammen med mine barn. Jeg hadde da en baby, en datter på 10,5 år og ei stedatter på 8.  Det var mye hjelp i de store, og de var veldig flinke med babyen. Jeg jobber i samme barnehage som min yngste datter begynte i. Vi så hverandre mye, og det føltes godt. Det å se henne vokse opp og være tilstede for henne ga så mye. Nå går hun også på skolen, i 2 klasse – og er ei trygg og oppvakt jente.

Min eldste datter er 18 år, og jeg skulle ønske vi hadde bedre kontakt enn det vi har i dag. Det har vært en kronglete og tøff ungdomstid der jeg har følt at jeg ikke har strekt til. Jeg har vært for naiv og jeg har stolt på at alt ordner seg til slutt. Jeg er ikke flink med tenåringer, mulig det er fordi jeg aldri har levd slik tenåringer gjør i dag. Min egen tenåringstid ble preget av graviditet, sykdom og dødsfall – ikke festing, og slike ting. Jeg har ikke vært nok tilstede gjennom hele barndommen hennes slik jeg burde – men når man selv er ung så prioriterer man kanskje ikke helt riktig bestandig.  Nå har hun flyttet ut, og bor for seg selv, men hun vet nok at døren her hjemme alltid er åpen og at vi er veldig glad i henne.

Mine barn betyr alt for meg og jeg er veldig glad i dem. Yngste jenta vil nok si at mamma er alltid her for meg og har tid til å høre på meg og være sammen med meg. Eldste jenta vil nok oppfatte mamma som travel og stresset, som bekymrer seg for alt mulig og som blir stille og tilbaketrukket når det stormer som verst i med tenåringsopprør og slike ting.

Så vil jeg minnes min egen mamma. Som gjennom hele min barne og ungdomstid har vært plaget med sykdom. Likevel var hun ett menneske som alltid stilte opp for andre. Hun klagde aldri, uansett hvor vondt det var å bevege seg. Hun hadde alltid smilet på lur og kom med støttende ord. Dessverre fikk hun bare 39 år på jorden. Jeg skulle ønske hun fikk mange flere. Jeg har mange ganger tatt meg selv i å prate med henne, når det er ting jeg ikke vet svaret på. Jeg håper hun passer på barna mine fra der hun er – håper hun tar del i vårt liv selv om hun ikke får være tilstede hos oss.. Jeg savner henne. Særlig på dager som denne.
13

 

6 tanker om “Morsdag – fra hjertet..

  1. 4 barns mamma

    Du har hatt en utrolig tøff start på livet, men heldig som etter hvert fant en mann til å dele gleder og sorger med, som kan støtte deg igjennom alt.
    Når du var så ung og alene ved første barnet, så må en bare gjøre det en må, tror nok du likevel var til stede for henne og en fantastisk mor.

    Svar
  2. lillebølla Innleggsforfatter

    Jeg klipte denne kommentaren ut fra facebook siden siden jeg så gjerne ville ha den med her, og fordi kommentarer som dette setter jeg veldig stor pris på..det er tante Inger som skrev dette:
    » Nydelig Eva, du er utrolig flink med ord. Du er nok det beste mammaen i verden, for dine barn…..vanskelig tenåringstid og opprør hører med. Tankene om ikke å strekke til som foreldre har vi alle….kor ofte har ikke eg tenkt på at eg ikke strekke til og at eg kunne ha gjort ting annerledes, spesielt når alvorlig sykdom og dødsfall rammet oss. Glad i deg….tanteklem»

    Svar
    1. lillebølla Innleggsforfatter

      Jeg deler denne også, som kom på facebook:
      Anneli : «Tack Eva för du delade av dig din histora. Även om jag var några år äldre än dig när jag fick mitt första barn, så vet jag har hur tufft det är vara ung mamma. Men tillskilnad från dig hade jag stödet från barnets pappa. Vilket jag har än idag. Du har tre fina tjejer räckar din styvdotter el som många säger i Sverige bonusdotter Önskar dig en fin morsdag <3 Kramar <3 »

      Tusen takk for fine ord:)

      Svar
  3. camilla

    <3 stor morsdagsklem! Er sikker på at du er den beste mammaen dine barn kunne hatt!
    Savner også mamma i dag..og prater noen ganger til henne jeg også :) vi feirer ikke stort vi heller med kort og kake ble det, og en tur ut i skogen for å ake og grille pølser :) Koselig familietid.

    Har også skrevet om at jeg tenker på mamma på sånne dager som dette i bloggen min..hehe ;)

    klem!

    Svar
    1. lillebølla Innleggsforfatter

      Ja, det e nåkka med de merkedagan.. da kommer alle tankan og minnan :) Godt og trist på en og samme tid. Ja, håper jo at mine barn også synes det;)

      Svar

Legg inn en kommentar